Fototur til Island – Vestmannaeyjar
På slutten av vårt eventyr på Island sommeren 2015, la vi inn en reise til Vestmannaeyjar, som er en liten vulkansk øygruppe som ligger utenfor sørkysten av Island. Bare den største av øyene, Heimaey, er bebodd, og det var til denne øya vi dro.
Man kan dra til øya med bil og ferje, som tar litt tid, men er et rimelig alternativ. Imidlertid hadde vi levert inn leiebilen, så vi valgte å fly, som går mye raskere, og er mye mer gøy!
Etter en kort taxitur kl. 6 på morgenen (her må man tidlig opp), og først etter å ha kommet til feil terminal (!) (en på hver side av flyplassen) var vi på plass ved innsjekkingen. Flyplassen ligger sentralt til, midt i Reykjavík, og det lokale flyselskapet heter Eagle Air. Selv om vi kom til det oppgitte oppmøtetidspunktet kun 30 minutter før avreise, var vi noen av de første som kom til terminalen. Her var det tydeligvis ikke så viktig å møte opp i god tid, bare man kom før flyet skulle dra.
Flyet, en Jetstream 32 turbo jet med 19 seter, var så lite at man i kabinen kunne rekke med hendene fra den ene siden til den andre, og støyen fra motorene var øredøvende. Men det fikk oss frem på mindre enn 30 minutter, og fløy så lavt at utsikten til det islandske landskapet var fantastisk.
Utsikten fra flyet. Ubebodde øyer på Vestmannaeyjar.
Fri sikt til piloten. Her kan man følge med på prosedyrene for avgang og landing.
Fjellet, eller rettere sagt vulkanen Eldfell på Heimaey (på norsk: Ildfjell).
Tidlig på morgenen den 23. januar 1973 ble øyboerne på Heimaey overrasket av et voldsomt vulkanutbrudd på den vesle øya. Dramatikken som fulgte med flukten inn til fastlandet ble behørig dekket av mediene, og mange av oss husker den dag i dag TV-bildene som ble formidlet på nyhetene. Heldigvis gikk det bra, og alle ble berget.
Utsikt fra Eldfell.
Toppen av fjellet med den rødlige grusen som avslører den jernholdige lavaen.
Kontrastene er store mellom den grønne åssiden i bakgrunnen og den mer illevarslende vulkanske grusen på toppen av vulkanen. Det er fremdeles varme i grusen, og man kan se hvite, saltholdige smågroper, der varmen fra grunnen slipper ut.
Lavastrømmen fra vulkanen truet med å ødelegge og stenge igjen havnen (ligger nedenfor veien i bildet), som er det viktigste livsgrunnlaget for øyboerne. Utrolig nok reddet islendingene havnen ved å sprøyte store mengder sjøvann over den flytende lavaen slik at den størknet så mye at de fikk omdirigert strømmen. Når man ser på det store lavafeltet rundt vulkanen skjønner man hvor vanskelig det arbeidet må ha vært.
Den porøse vulkanske grunnen blir erodert bort av nedbør, vind og frost, og etterlater rare figurer som strekker seg “klagende” opp mot himmelen.
I bakgrunnen ser man at det fremdeles ryker fra varmen i grunnen. Her ville jeg definitivt ikke bodd.
Utsikt fra Eldfell.
Når man betrakter terrenget på Heimaey, som er nokså karrig uten et eneste tre, skjønner man ikke helt hvordan islendingene har klart seg i århundre på øya.
En av de første historiene fra øya er av det blodige slaget. Omkring 870-880 gjorde noen treller, slaver som var bortført fra Irland, opprør mot sin “eier”, drepte han og flyktet i båter til Heimaey der de trodde de var trygge. Ingolfr Arnarson, en viking fra Norge som hadde bosatt seg på Island, og var fosterbror til den drepte Hjorleiv, satte etter dem. Det var ingen mulighet for trellene å gjemme seg på disse åpne områdene uten vegetasjon, og Ingolfr drepte dem nådeløst i tur og orden. Det hører med til historien at både Ingolfr og Hjorleiv var lyst fredløse i Norge for drap. Til tross for disse “nidgjerningene” reiste islendingene en stor statue av Ingolfr i Reykjavik i 1907. Dette fordi Ingolfr regnes som den første norrøne bosetter på Island. En kopi av denne ble reist i Norge i Holmedal i 1961. Må innrømme at sympatien går mer til de stakkars irske trellene når jeg ser ut over landskapet. Imidlertid ble ikke trellene helt glemt, da flere stedsnavn på Heimeay kommer fra disse hendelsene. Blant annet området Dufþekja, som har fått navnet etter trellen Dufþakur, som heller tok sitt eget liv ved å kaste seg ut fra fjellet Heimaklettur enn å bli drept av Ingolfr. Dufþakur blir derfor ikke glemt, tross en trist skjebne.
En annen historie, fra 1627, beretter om et stort piratangrep av arabere fra Algeri. Øyboerne hadde ingen sjanse til å rømme, og de som ikke ble drept ble tatt som slaver og solgt på slavemarkedet i Alger. Av de 242 personene man har identifisert, kom bare noen få til rette mange år etter, da danskekongen frikjøpte dem fra sine slaveeiere. En av disse, Guðríður Símonardóttir, ble sagt var så vakker at hun endte opp som konkubine hos en prins. Jeg prøver å tenke meg hvordan det må ha vært som øybeboer på den tiden, uten forsvarsverk, uten båter å flykte med, og helt overlatt til piratenes herjinger. Klarer ikke annet enn å være glad for at vi lever i en litt mer fredelig tid. Skjønt helt ufarlig er det jo heller ikke den dag i dag, med den stadig murrende trusselen fra undergrunnen.
Det er ikke langt fra Eldfell til det befolkede området.
Utbruddet i 1973 startet egentlig som en sprekk-vulkan, med en revne i bakken som raskt fikk en lengde på 2 kilometer, og strakk seg fra den ene bredden til den andre av øya. I grålysningen kunne spektakulære lavafontener sees langs hele sprekken.
Det ble sagt at en av øyboerne våknet opp av skjelvene og støyen fra vulkanen, gikk til vinduet og tittet ut. Der så han sprekken som var i ferd med å åpne seg, med rødglødene lava som strømmet ut i høye fontener. Trøtt og forvirret som han var, må det ha vært som å stirre inn i helvetes forgård. Sprekken åpnet seg i kryss og tvers rett mot huset han bodde i, men i det han trodde hans siste time var kommet, revnet bakken på tvers bort fra huset, og han fikk fart på seg og kom seg unna.
Etterhvert ble utbruddet mer konsentrert rundt en større lavafontene, som tilslutt endte opp som en typisk kjeglevulkan på omlag 200 høydemetere. Det er i dag Eldfell.
Alt i alt produserte utbruddet 230 millioner kubikkmeter lava og 20 millioner kubikkmeter tefra. Da lavastrømmene hadde stanset og størknet, var Heimaey blitt mer enn to kvadratkilometer større.
Utsikt over Heimaey.
Den dag i dag er det bosatt omlag 4 500 mennesker på øya, men under de dramatiske timene i 1973 var det flere, ca 5 300. At alle kom seg velberget unna skyldes både flaks og dyktighet. Flaks, da været var så dårlig at hele fiskeflåten lå til havn og raskt kunne legge avgårde. Dyktighet, ved en strukturert, godt organisert evakuering, der islendingene kollektivt bisto hverandre i de kritiske fasene.
Vulkansk aske fra utbruddet i 1973 falt over mesteparten av øya og rundt halve byen ble ødelagt.
Kort gåtur på omkring 10-15 minutter fra Eldfell til byen. Her på vei nedover.
Den dag i dag er fiske en viktig næringsvei for øyboerne. Her er deler av fiskeflåten i havnen.
Vi booket en tre-timers rundtur med båt, og fikk se øya fra sjøsiden også. Heimaey ble gjort til vanns, lands og lufta med.
Havhest.
Fuglefjell. På Heimaey er det et utrolig rikt fugleliv, kanskje de tetteste fuglebestandene i verden.
Nok et eksempel på lagdelt erodering av lava, som gir rare steinformasjoner. Om noen år, kanskje 50-100 år, vil disse landmassene være helt erodert bort og ligge under vann.
Bratte fjellsider som er perfekte for sjøfugler.
Vannet er rikt på fisk. Her letter en havhest da vi kom for nærme.
Islendingene er hardføre. Fiskeren Guðlaugur Friðþórsson (Gulli) (født i 1961, og bor fremdeles på Heimaey) gikk ned med fiskebåten på kvelden 11. mars 1984. Av et mannskap på 5 overlevde kun han, men det etter å ha svømt i 6 timer i iskaldt vann (5 grader celsius), før han kom i land på Heimaey. Langt fra folk måtte han gå mellom 2 til 3 timer barbeint på lavastein før han kom frem til hjelp. En så utrolig livsvilje og fantastisk bragd ble det film av i 2012, Dypet (The Deep). Filmen anbefales på det varmeste.
Sjøfugler så langt øyet kan se.
Eroderingen av landskapet, kombinert med en gammel lavastrøm som har kollapset, gir spennende grotter. Det var flere slike store grotter på øya.
Kapteinen på båten skulle demonstrere hvor fin akustikk det er inne i en grotte, og tar like så godt frem en saksofon og spiller et fantastisk solonummer. Stemningsfullt og vakkert!
Video fra båttur på Vestmannaeyjar. Kapteinen på båten, Simmi, spiller saksofon
Her spiller Simmi inne i grotten Klettshelli (Go-pro, håndholdt kamera på bevegelig underlag). Virker ikke videoen? Prøv i Google Chrome.
Hele båten inne i en grotte. Her var det god plass også.
Trodde du elefanter bare var i Afrika og Asia? Denne fjellformasjonen var de spesielt glade i på Heimaey, og refererte til som den islandske elefanten. Ligner litt, ikke sant?
Selv om det var blå himmel og sol, var jeg godt kledd. Island er ikke for soltilbedere. Men hva gjør vel det, med den fantastiske naturen?
På vei tilbake til havnen.
Dette var en liten smakebit av hva du kan se og oppleve på Heimaey. Håper det kan inspirere til at du selv tar turen en dag, for denne øya er så spennende med så vakker og spesiell natur at den bør oppleves. Selv har jeg veldig lyst til å dra tilbake en gang. Kanskje kommer det et nytt blogginnlegg en vakker dag 🙂
Takk for at du har tatt deg tid til å lese bloggen, og ta gjerne kontakt om du har spørsmål eller kommentarer.
Ønsker du å se mer? Flere av mine bilder fra Island kan sees på Flicker.