Island 2015 – dag 9
Fototur til Island – dag 9
Dagens etappe gikk fra Hotel Smyrlabjörg (4 mil sør for Höfn) til Hella, som ligger kun 9 mil fra Reykjavík. Dette er nest siste etappe på vår rundreise, og det ble en lang og svært innholdsrik dag. Dagens etappe gikk i naturskjønne omgivelser med tydelige spor etter dramatiske naturkrefter i landskapet.
Dagens reiserute gikk til Hella, siste overnattingssted før Reykjavík. Hella har en perfekt lokasjon, med passende dagsetappe for dag 9 med sine drøye 32 mil og perfekt sted å starte siste dagsetappe. Men først skulle vi passere Jökulsárlón lagune på nytt, deretter en rask tur innom byen Kirkjubæjarklaustur, det uhyre spennende stedet Vík, den svarte stranden på Sólheimasandur med det gamle kræsjlandet flyet, Douglas Super DC-3, den vakre fossen Skógafoss, forbi vulkanen som stoppet flytrafikken i 2010, Eyjafjallajökull, og de to fossene Seljalandsfoss og Gljúfrafoss. Det skulle bli mange stoppesteder med mange opplevelser, og det ble langt på kveld før vi kom frem til overnattingsstedet.
Været på morgenen var grått, med noe tåke og enkelte regnbyger. Etter hvert ble det både sol og blå himmel.
Jökulsárlón. Vi måtte stoppe en gang til ved denne fantastiske lagunen da vi skulle passere den på vei sørover. Mens vi sto og så på isflakene som drev i lagunen kom denne steinkobben svømmende forbi.
Jökulsárlón. Drivisen i lagunen har pakket seg tett, og denne Zodiak’en kom seg bare så vidt forbi og inn til stranden. Isfjellet bak ser faretruende ut, men tippet ikke så lenge vi var i området. Det kunne blitt en nokså stor bølge, men også noen flotte bilder.
Jökulsárlón. Mens vi sto og så på drivisen kom det en fotograf med modeller, stylist og flere assistenter for å ta noen “bryllupsbilder”. Jeg kunne ikke la være, og tok noen bilder selv.
Jökulsárlón. Her “snikfotograferer” jeg modellene. Et flott par i dramatiske omgivelser.
Vei 1. Bro ved Skeiðarársandur. I dette området er det hyppige flommer (jökulhlaup, eller som de blir kalt i dette området, skeiðarárhlaup), og broene blir utsatt for enorme krefter av vannet. Det er bare ett kjørefelt, så underveis på denne 880 m lange broen er det lagt inn møteplasser.
Vei 1. Nær Skeiðarársandur. Under en voldsom flom fra Grimsvötn i november 1996 ble den 380 m lange broen over Gýgja fullstendig smadret. Her er en av brobjelkene stilt ut, forvridd til det nesten ugjenkjennelige.
Vei 1. En brearm fra Vatnajökull, et lite stykke nord for Kirkjubæjarklaustur.
Kirkjugólf ved Kirkjubæjarklaustur. Disse små basaltsøylene kalles bare mini-basaltsøyler. De referes til også som “veidekke” i Kirkjubæjarklaustur.
Kirkjugólf ved Kirkjubæjarklaustur. Her er jeg i gang med å fotografere “veidekket”. Navnet har det fått da det til forveksling ligner på gammel brostein. I bakgrunnen, opp fjellene til venstre ligger Eldgjá, som er en vulkansprekk på over 40 km og hadde jordas største utbrudd i historisk tid i 934. Hadde det skjedd i dag ville hele Nord-Europa vært innhyllet i vulkansk aske i flere år, avlinger ville vært tapt og temperaturen ville falt flere grader.
Stjórnarfoss ved Kirkjubæjarklaustur.
Vei 1. De enorme steinblokkene til venstre i bildet sier sitt om trusselen fra fjellet. Det er stadig steinsprang i området, særlig når vannet fryser og sprenger ut sprekker og huler i den porøse lavaen i fjellet.
Kirken i Vík í Mýrdal. Vík ligger rett sør for vulkanen Katla, og hvis den får utbrudd kan enorme vann- og leireras fra breen over Katla, Mýrdalsjökull, utslette hele Vík. Kirken derimot, som står alene på en høyde, vil mest sannsynlig klare seg. Heldigvis har de godt utbygd vulkanvarslingsanlegg, finmasket nett av sensorer for måling av jordskjelv og temperaturøkning og noen av verdens beste vulkanologer og geologer i området.
Den svarte stranden på Vík. En av verdens fineste sandstrender, i følge det amerikanske tidsskriftet Islands Magazine. Her prøver jeg å ta bilde av klippene Reynisdrangar som ligger ute i sjøen.
Stranden på Vík. Klippene Reynisdrangar i bakgrunnen. I følge mytologien er det to troll som prøver å dra et skip til land som ble overrasket av daggry. Den største klippen er 66 meter høy.
Stranden på Vík med Reynisdrangar i bakgrunnen.
Vík. Reynisdrangar. Sanden er helt svart.
Vík. Nærmere enn dette kom jeg ikke Reynisdrangar.
Vík. Fjellsiden her kalles pyramiden, for den skal angivelig se ut som en pyramide der den strekker seg vakkert oppover med alle basaltsøylene i en triangel-form.
Vík. Pyramiden med grotten. Reynisfjall.
Vík. Steinformasjonen er slipt ned av vannet, og med litt fantasi kan den se ut som en fossil av en dinosaur. Eller hval.
Vík. Klipper av hard basalt står i mot havets massive krefter, men også disse vil om noen hundre år forsvinne.
Vík. Reynisfjara med Dyrhólaeyjarviti i bakgrunnen.
Vík. Klippen på Reynisfjara reiser seg opp fra stranden.
Kirkjufjara strand. Dyrhólaeyjarviti i bakgrunnen. Etter at vi hadde kommet trygt hjem raste deler av klippen til høyre ut på stranden, og den er nå stengt.
Kirkjufjara. Lundefuglene har redene på toppen av klippen.
Kirkjufjara. Lundefuglen er litt morsomme og klossete på land. Fuglen som kom flyende landet på fuglen til venstre, med øredøvende kakling i protest fra den som ble landet på.
Kirkjufjara. De svarte små steinene er slipt ned til runde og flate steiner. Perfekt for å kaste smutt (kaste flyndre) i vannet.
Dyrhólaeyjarviti. Fyrtårn på toppen av fjellet.
Dyrhólaeyjarviti. Her sitter jeg klar med kameraet og venter på at en lundefugl skal fly ut av redet sitt, som ligger i en liten hule i fjellsiden. Her er det bare å støtte armer og kamera best mulig, og vente. I bakgrunnen kan sees den vakre, men skumle Kirkjufjara-stranda, og helt bakerst Reynisfjara-stranda.
Dyrhólaeyjarviti. Endelig! Etter noen minutter kom lundefuglen ut av redet og kastet seg ut i luften. Det går så kjapt at jeg rakk bare ett bilde.
Dyrhólaeyjarviti. Lundefugl er flokkfugl. I denne fjellsiden er det derfor et eldorado for en med puffin-sjuken (ta så mange bilder som mulig av denne morsomme, lille fuglen).
Dyrhólaey-klippen (120 meter høy) som er Islands sørligste punkt. Klippen ble fredet i 1978.
Dyrhólaey-klippen. Ser ikke klippen i bakgrunnen ut som en elefant som har sunket ned til midjen i vannet? Fin var den i hvertfall.
Dyrhólaeyjarviti. Her er utsikten (mot vest) fantastisk. Langt der borte et sted på den svarte stranden, skal det ligge et flyvrak.
Sólheimasandur. Dette er veien, eller kanskje mer presist, sporene, ned til et gammelt kræsjlandet fly, en amerikansk Douglas Super DC-3. Jeg anbefaler ingen å kjøre denne veien uten å ha SUV, da både steiner, grøfter og hull kan være vanskelig å forsere for en vanlig bil. Selv var jeg mest redd for en punktering, men det gikk bra, selv om det ristet godt i bilfjæringene.
Sólheimasandur. Flyet måtte nødlande i 1973, noe piloten greide fint og alle overlevde. Men vraket ble liggende, og er blitt et yndet fotomotiv.
Sólheimasandur. Bare flykroppen ligger igjen.
Sólheimasandur. Flyet ligger nokså øde til, og selv om det ligger på en sandstrand er det vanskelig å få øye på hvis man ikke går rett på det, for det ligger i en liten senkning i landskapet. Den svarte lavasanden gir fine kontraster til den hvite flykroppen.
Skógafoss. Denne vakre fossen er 60 meter høy og 25 meter bred. Vannet fra elven Skóga kommer fra to breer, Eyjafjallajokull og Myrdalsjokull. Den gamle kystlinjen lå her, men havet har trukket seg tilbake og ligger nå omkring 5 km unna. Den gamle klippekanten strekker seg hundrevis av kilometer, og er et tydelig skille mellom høylandet og lavlandet på Island.
Skógafoss. Benken er plassert akkurat i skille mellom det våte og det tørre området. Går du nærmere bør du ha tildekket kamerautstyret eller være veldig rask.
Vei 1. Åkergull (Erysimum cheiranthoides) er en svært dekorativ plante der den står og fyller hele landskapet med gul farge. I bakgrunnen kan skimtes Heimaey, den største øya i øygruppa Vestmannaeyjar.
Vei 1. Nær Eyjafjallajökull. Denne gården klarte seg utrolig nok da flomvannet fra Eyjafjallajökull under vulkanutbruddet i april 2010 gikk i voldsomme kast ned fjellsiden i dalsøkkene som kan sees på bildet bak gården. Vulkanen begynte som en typisk sprekkvulkan, om lag 500 meter lang og med 10-12 vulkankratere. Etter en pause, kom hovedutbruddet midt under breen Eyjafjallajökull, noe som førte til enorme askeskyer over Nord-Europa. Så mange som 100 000 flyavganger ble innstilt, og i Norge var det totalt flyforbud, også for de 21 rednings- og ambulansehelikoptre, som er svært dramatisk for distriktene og vår fiskeriflåte til havs.
Vei 1. Foss á Síðu. Fordi det er lite vann i fossen, kan den ved spesielle forhold renne oppover ved sterk pålandsvind. Det går en sti opp til toppen av fossen, der man kan se flere basaltsøyler.
Gljúfrafoss. Vannet har lagd en grotte som nesten fullstendig er blokkert fra utsiden. Bare en smal passasje leder inn til fossen, som stuper ned i et lite basseng inne i grotten. Veggene er fullstendig dekket av alger og mose på grunn av det svært fuktige miljøet.
Gljúfrafoss. Fossen ligger bare 2-300 meter fra den mer berømte Seljalandsfoss, men Gljúfrafoss er den fossen jeg syntes var mest spennende å klatre inn til for å se. Nesten et magisk naturfenomen.
Seljalandsfoss. Dette er en av de mest berømte fossene på Island, og turister valfarter hit i så store mengder at man nesten går i kø opp til den, rundt den og faktisk bak den. Den ligger vakkert til, bare en halvtimes kjøretur fra Hella.
Seljalandsfoss. Her er vi i ferd med å gå bak fossen. Stien er våt og sleip fra all fuktigheten som konstant tilføres, så man må gå litt forsiktig.
Seljalandsfoss. Her er jeg i ferd med å filme litt med go-pro kamera. Det er vanntett, så jeg kan bevege meg litt nærmere fossen.
Seljalandsfoss. Sett fra nedsiden. Legg merke til turistene som går på stien bak fossen.
Hella. Hotel Kanslarinn.
Vi lette en stund etter hotellet på Hella. Det viste seg at det var en veikro, som hadde noen rom i et påbygg. Utvendig var det derfor ikke lett å se at dette var riktig sted, men straks vi kom inn og fikk sjekket inn var alt i orden. Det var en svært hyggelig innehaver, som på dårlig engelsk og delvis islandsk, forklarte oss at matserveringen var stengt, men han kunne lage en pizza til oss allikevel. Memo til oss selv: Alt stenger kl 21 på Island.
Skal du på egen tur? Her er noen nyttige lenker: