Island 2015 – dag 7
Fototur til Island – dag 7
Dagens etappe gikk fra Húsavík til Ásbyrgi, deretter via Dettifoss for å ende opp i den lille byen Eskifjördur. På kartet så det langt ut, og i virkeligheten føltes det enda lengre. Vei 864 ned til ring 1 var 56 km med kanskje turens dårligste veistrekke. Smal, hullete og svingete grusvei, som reduserte hastigheten til under 40 km/h. Dermed ble dette turens lengste etappe, målt i effektiv kjøretid.
Da vi kom til frokost var de fleste gjestene allerede på vei ut døra. Noen franskmenn gikk rundt med tannpussen i fellesområde, og et tysk par hadde bosatt seg ved det ene frokostbordet med pc og mobil, og leste høylytt gjennom dagens aviser med kommentarer og tidvise latterbrøl. Det hørtes definitivt ikke ut som økonomisidene. Vi pakket og kom oss ut som noen av de siste, rett før kl. 10. På vei ut traff vi fruen som drev stedet, og hun inviterte oss til å titte på det andre gjestehuset hun og mannen drev, Sigtún Guesthouse. Vi tok en kjapp tur innom, og fikk omvisning selv inne på utleide rom. Etter at vi litt brydd hadde takket turistene og innehaveren for at vi fikk se oss rundt, tok vi farvel og begynte på dagens kjøretur. I følge Google Maps skulle vi på en langtur, 334 km, med effektiv kjøretid på 4 timer og 39 minutter. Det vi ikke visste var at 56 km av den veien var på dårlig grusvei som ville forsinke oss veldig. Men vi skulle bli klokere.
Vet ikke om det skyldes at vi var litt lei bilkjøring, men allerede etter 10 minutter i bilen får vi lyst på kaffepause. Vi speider etter et sted langs vei 85, og får øye på et gult hus med skilt utenfor. Vi kjører ned til huset, og før vi får stoppet kommer en gammel gubbe ut. Han presenterer seg som Aðalgeir Egilsson. Jeg spør om kaffe, men da bare ler han og spør om vi vil ha en omvisning på hans private museum. Litt forfjamset tar vi i mot tilbudet. Det viser seg at han samler på absolutt alt. Fra fyrstikkesker til store maskiner. For å få plass har han bygd flere små hus på eiendommen sin, og i 1995 åpent han like godt sitt eget private museum. Det kaller han Minjasafnid a Manarbakka. Han er hyggelig og vennlig, og går og småprater på islandsk, delvis på gebrokkent engelsk og med litt fingerspråk “attåt”. Pussig nok skjønner vi hva han snakker om. Det ble en time med historiefortelling fra de mange, mange overfylte rommene han hadde med smått og stort. Nokså interessant, men etterhvert kom vi til veis ende og bega oss videre. Det ble ikke kaffe, men det hadde vi helt glemt nå.
Minjasafnid a Manarbakka – det gule huset med det private museumet.
Aðalgeir Egilsson viser frem en gammel håndreven vaskestamp for klær. På veiven var det festet kopper, og når man dro veiven rundt ville vannet rotere i stampen og klærne bli vasket.
En gammel grammofonspiller ble testet til ære for vårt besøk. Ut kom en sprakende og lystig Dixieland-musikk som nok gjorde seg best på 1930-tallet.
Etter en fin runde på det nordøstlige kystområde på vei 85, stoppet vi ved en klippe for å se på det lokale fuglelivet.
Vei 85. Her står jeg på en klippekant, vel 80-100 meter over havet. Denne lille bekken stuper over kanten og blir til et lett slør før det treffer havet på nedsiden.
Her har jeg strukket meg litt frem for å se over klippekanten. Det er langt ned til vannkanten under.
Lundefugl (Puffin). Har den ikke et vakkert nebb? Det er et yrende fugleliv på Island, og spesielt her på Nordøst-Island. Jeg er heldig og får tatt noen bilder av de sky og lettskremte lundefuglene. Turistene på Island er nærmest besatt av denne lille fuglen, men de færreste begir seg ut til de områdene hvor den faktisk befinner seg.
Lundefugl. Herr og fru poserer villig for fotografen.
Havhest. To nesten voksne individer av arten skriker etter mer mat. Kanskje er det mor som har gjemt seg nedenfor og prøver å få en hvil?
Vei 85 ved Ásbyrgi. Vulkansk sandstrand så langt øyet kan se. Det flate delta-området kan uten varsel bli overskylt av flomvann fra snøsmelting på Vatnajökull, et såkallt jökulhlaup. Jökulhlaup kan for eksempel skyldes vulkansk aktivitet under isbreen. Her er det viktig å følge med på offisiell informasjon om vulkanaktiviteten.
Landskapet ved Ásbyrgi ser illevarslende ut når vi nærmer oss broa over Islands største elv, Jökulsá á Fjöllum. Vannet kommer fra Vatnajökull, noe som gjør at vannmengden i elven varierer med avsmelting og vulkansk aktivitet under breen. Det er hyppige flommer i området, og veien kan på kort varsel bli stengt av myndighetene. Vei 862 går på vestsiden og 864 går på østsiden av elven ned til ringvei 1, som vi skulle til. Spørsmålet vi stilte oss var hvilken av disse to veiene er i minst dårlig forfatning, siden begge var merket som fjellveier på kartet. Og på Island betyr fjellvei trøbbel for en liten leiebil, selv om det er en SUV. Før vi bestemte oss, valgte vi å ta den korte veien islendingene har laget inn i Ásbyrgi, vei 861. Pussig å kjøre rundt og se på de stupbratte fjellveggene inne i den lille dalen.
Ásbyrgi. Dalen er en del av Vatnajökull nasjonalpark og er i dag et yndet turistmål.
Ásbyrgi er en liten hestesko-formet dal, omtrent 3,5 km lang og 1,1 km på det bredeste. Fjellsidene er bratte, og ser nesten mennskeskapt ut med sine opptil 100 meter loddrette vegger. Den lille dalen ble skapt på en voldsom måte av elven Jökulsá á Fjöllum som hadde katastrofale flodbølger etter vulkanutbrudd under isbreen Vatnajökull. Disse katastrofeflommene gravde ut hele daler på et øyeblikk, da porøs lava var ingen hindring for vannmassene. Den rare geometriske formene oppstår når lava fra forskjellige utbrudd har forskjellige sammensetninger, noe er porøst, noe mer kompakt. Dermed eroderer fjellet/platået ulikt, og de mest fantastiske former oppstår. Elven har siden flyttet seg noen kilometer øst, og dalen står igjen som noe kunstig, nesten overnaturlig fenomen. Slikt skaper grobunn for den islandske fantasien. De gamle vikingene trodde dette måtte være verket til Sleipner, den 8 beinete hesten til Odin, der den tilfeldigvis kom for nær jorden med en av hovene sine. De mer moderne islendinger tror det fins hele spøkelsessamfunn her inne, med alternative, usynlige personer som lever sine skyggeliv i dalen. For oss andre er det en flott naturopplevelse samtidig som vi blir påminnet hvilke enorme krefter som lurer under den skjøre jordskorpen.
Ásbyrgi. Eyjan (øya). En 25 meter høy basaltklippe står igjen midt i landskapet. Klippeveggene ser ut til å være skåret med kniv, der de reiser seg loddrett opp fra vegetasjonen ved bakken.
Ásbyrgi. Vei 861 forsvinner i tåken mens den loddrette dalsiden minner oss på hvilke krefter som en gang skapte dette området.
Vi valgte å kjøre den vestre veien, 862 ned til Hljodaklettar, som lå 12 km sørover fra Ásbyrgi. Hljodaklettar betyr lydklipper, eller ekkoklipper om du vil.
Hljodaklettar har mange basaltsøyler som står tett i tett i vegg og tak i små huler. Her har vulkansk lava møtt vann, og i avkjølingsprosessen har basalten trukket seg sammen, sprukket opp og dannet de bikubelignende formasjonene. Disse klippene er nok et eksempel på de rasende kreftene i flomvannet, som har gravd ut de merkeligste steinformasjoner i basaltlagene.
Området ligger i tilknyttelse til elven Jökulsá á Fjöllum, som med sin enorme vannføring er en av de farligste elvene i verden. De plutselige flommene kan på kort tid endre landskapet.
Veien ned til Hljodaklettar ble ganske raskt dårligere. Vi ble stadig mer bekymret for at bilen skulle slå ned i de mange hullene i veien, noe som førte til at hastighet ble redusert til mellom 20 og 30 km/h. Ved møtende trafikk måtte man stoppe på en av de mange møteplassene og vente på tur. Det tok sin tid, men vi kom frem.
Hljóðaklettar (lydklippene eller ekkoklippene). Elven ser rolig ut nå, men tenk deg at dalen fylles til topps av frådende vannmasser. Det har skjedd flere ganger gjennom tidene, og kommer sannsynligvis til å skje igjen.
Hljóðaklettar. Klippen midt på bildet heter Tröllið (Troll) og ser noe kunstig ut der den rager opp over landskapet.
Hljóðaklettar. Tröllið på nært hold. Basaltklippene danner morsomme mønstre, og man kan ikke annet enn undre seg over naturkreftene som har skapt dette; ild og vann. Dette er en basalt rosette, som dannes når lavaen blir avkjølt fra flere kanter på samme tid.
Hljóðaklettar. Været er ikke det beste, men pakker man seg godt inn er det ingen hindring. Her er jeg i gang med nærstudier av søylebasalt (basaltkolonner). Basalt sprekker opp når den avkjøles raskt og danner disse bikube-aktige formene. Erosjonen fra flomvannet gjør at vi kan se søylebasalten fra alle vinkler.
Hljóðaklettar. Artig med søylebasalt. Hadde jeg ikke sett dette med egne øyne hadde jeg aldri trodd naturen kunne skape disse vakre formene i fjellet.
Hljóðaklettar. Søylebasalt skaper spennende former med forskjellig lys og farger.
Hljóðaklettar. Hulen blir kalt Kirkjan (kirken) og består av en enorm basalt rosette.
Hljóðaklettar. Kirkjan fra innsiden.
Vi prøvde å kjøre videre sørover fra Hljóðaklettar, men kom ganske fort til et veiskilt som viste at herfra måtte man ha terrengbil. Det skremte oss til å snu og begi oss på den lange veien tilbake til Ásbyrgi, deretter sørover igjen på den østre veien, 864. Denne veien var også i veldig dårlig stand, og farten måtte begrenses til 30 – 50 km/h.
Etter vel en time kom vi frem til Hafragilsfoss. Her ble det en stopp med fotografering før vi kjørte videre til Dettifossen, som var turens høydepunkt. Det var litt kaldt, blåste og var så vidt begynt å bli mørkt. Men det var en fantastisk naturopplevelse.
Hafragilsfoss. Fossen har et fall på 27 meter og er om lag 91 meter bred. Dette er samme eleven, Jökulsá á Fjöllum, som skaper storebroren Dettifoss, litt lenger sør. Elvejuvet heter Jökulságljúfur, og er skapt av voldsomme flommer for flere tusen år siden.
Ei søye med to lam. I bakgrunnen ei søye til. Den moderne islandske sauen er etterkommer av spælsauen som ble brakt til Island av de tidlige norske nybyggerne i det niende og tiende århundre.
Kortnebbgås. Disse vraltende og ubekymrede gjessene gikk over veien rett foran bilen uten å ofre oss et blikk. Jeg kunne ikke annet enn å smile av denne storfamilien der de snatrende luntret av gårde.
Dettifoss. Dagens høydepunkt på vår rundreise. Det var et øredøvende brøl som gjorde det umulig å ha samtaler når man kom ut på kanten.
Dettifoss har et fall på 45 meter, og er om lag 100 meter bred. Dette er Islands mektigste foss, og sannsynligvis også Europas største. Det er vannmengden som gjør dette til et så imponerende fossefall. Elven Jökulsá á Fjöllum (største elven på Island) kommer fra isbreen Vatnajökull (største isbreen på Island) og har en gjennomsnittlig vannføring på 193 m3/s, men er estimert til å ha kommet opp i hele 900 000 m3/s i den verste jökulhlaup (flom) fra Vatnajökull. Det er mer enn 4 ganger større enn den gjennomsnittlige vannføringen i Amazonas. Elven er imponerende, men fossen er majestetisk.
Dettifoss. Åpningsscenen i science fiction filmen Prometheus (2012) er tatt akkurat her, da en svært atletisk bygget og menneskelignende “alien” gir liv til den døde og golde planten (jorda) ved å spre sine gener i vannet. Filmen anbefales (nesten) like mye som et besøk til denne majestetiske og voldsomme fossen.
Dettifoss. Nærbilde av fossen i det vannet frådende stuper over kanten 45 meter ned til bunnen av juvet.
Fjardaál (Betyr aluminium fra fjorden) i Reyðarfjörður. Her ligger en av verdens største aluminiumsfabrikker. Den sto ferdig i 2007, og nådde full kapasitet i 2008, 940 tonn aluminium per dag. I dag er aluminiumsproduksjon Islands største og viktigste industri, til og med større enn fiskenæringen. Det sies at sangeren Björk var sterk motstander av byggingen av fabrikken, og hennes mor gikk til og med til sultestreik.
Puffin Hotel på Strandgata i Eskifjördur. Det måtte jo være såpass, vi var nemlig bitt av basillen, eller lundefugl-sjuken om du vil. Det går ut på å få tatt så mange bilder av denne lille og morsomme fuglen som man kan.
Vi kom så sent frem at all matservering var steng, til og med hotellresepsjonen var stengt. Heldigvis kunne vi ringe til nattvakten, som etter noen minutter dukket opp og låste oss inn. Læringspunkt: Spis middag på veien hvis du kommer sent frem. På Island stenger all matservering kl. 21.00, selv i turistsesongen.
Skal du på egen tur? Her er noen nyttige lenker: