Bilkirkegård ved Båstnäs

En stille oktobersøndag, med strålende sol, vakre høstfarger og så klar luft som bare en senhøstdag kan gi, bestemte vi oss for en kjøretur til bilkirkegården ved Båstnäs. Jeg var på jakt etter noen rødrustne bilvrak, overgrodd med grønn mose, slitt av tidens tann og overlatt til naturen. Slikt kan det nemlig bli fine bilder av. 

Bilkirkegården ved Båstnäs heter egentlig Ivansson bilskrot, og ligger i enden av en smal grusvei, om lag 25 km fra avkjøringen på E 18. Kommer man fra Norge, er det  5,6 km fra grenseovergangen til avkjøringen mot Fågelvik sørover fra E 18. Her følger man den svingete og smale veien, passerer Fågelvik og videre sørover, til man bokstavelig talt kommer til veis ende. Ser du skiltet «Här slutar allmän väg» er du framme, men lenge før det har det dukket opp bilvrak langs veien, så det er umulig å ta feil.

Bilskroten ble startet av to driftige brødre, Rune og Tore Ivansson, som tidlig skjønte at å selge brukte bildeler til nordmenn på 50-tallet var god forretning. På den tiden var gjenoppbyggingsbehovet i Norge etter krigen stort, og  regjeringen fryktet at kjøp av biler ville bruke for mye utenlandsk kapital, ergo ble det innført streng rasjonering. Rasjoneringen ble først opphevet 1. oktober 1960. I alle disse årene var bilinteresserte nordmenn på jakt etter andre løsninger. Det var ingen begrensning på å kjøpe bildeler, og ved å ta med noen på hver tur frem og tilbake over grensen kunne man tilslutt bygge sin egen bil hjemme i Norge. Slikt noe blir det god butikk av for de som ser potensialet. Og det gjorde Rune og Tore.

Men de gyldne tidene forsvant etterhvert som nordmenn fikk bedre råd. Og bilene som var samlet inn fra fjern og nær over hele Sverige, ble nå stående der de var dumpet, uten at noen brydde seg nevneverdig om det. Langsomt begynte naturen å ta tilbake området rundt bilvrakene. Etterhvert under, over og inne i bilene. Nå var det bare rusten som var gylden etter den lukrative forretningen på 50- og 60-tallet.

I dag har bilskroten fått fornyet interesse, ikke bare av bilentusiaster og fotografer, men av mange som valfarter til området for å se alle disse rare og overgrodde bilvrakene fra 40-, 50- og 60-tallet. For meg var fargespillet mellom rødlige rusten og den grønne mosen, mellom det forgangne i den relativt nære fortid, og naturens evige kamp for å bryte ned det menneskeskapte, som vekket min nysgjerrighet. Det ligger noe illevarslende og symbolskladet over stedet, men også noe optimistisk. Kontrastene var fantastiske, og å forsterke dette litt med å sette inn en ung modell, gjorde motsetningene mellom det gamle og det nye ekstra tydelig.

Da vi ankom bilskroten, var det allerede flere andre «turister» på plass. Men bilvrakene står over et stort område, så man går ikke akkurat i veien for hverandre. Det første jeg la merke til var et falleferdig hus, antagelig en gang hovedhuset til Ivansson. Her var det hengt opp noen sitteunderlag på døren der det sto:

«Skroten är privat område. Gå runt och titta, fotografera är inget problem. Men vill ni köpa delar eller har frågor Ring! Plocka ej av delar eller förstör.

This car cemetery is private property. You may still look, take pictures but DO NOT take away parts. Do not destroy or in any other way disrupt this place. If you open a car door, please shut it again so the next visitor get the same experience as you did!! For info: after about 30 burglarys this year I’m fed up with it! I’ve made traps in the buildings so if you get hurt or die, I DON’T CARE! Remember in this place no one can hear you scream…»  

Vi holdt oss klokelig utenfor huset, og var fornøyd med å se, kjenne på, undre oss over og ikke minst fotografere de mange, mange bilvrakene til brødrene Ivansson.

Her kan du se noen av bildene fra fotoshooten:

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Bilkirkegård

Comments are closed.